Du har ingenting lagt til bestilling!
- Hvordan vil de foreskrevne atferdsendringer, som vi har gjennomlevd sammen, kunne gjenspeile seg i endrede arealbrukspreferanser fremover?
- Hvilke eiendomsinvesteringer vil stå seg tryggere i en verden der en ny nedstengning ikke nødvendigvis kan anses som urealistisk?
- Hvordan kan den forretningsmessige symbiosen mellom gårdeiere og leietakere re-designes, slik at begge parter står tryggere?
Til det første spørsmålet synes det åpenbart at vi som samfunn fint klarer oss uten det mylder av tilbud som vi er vant til, i alle fall for kortere perioder. Et mer prekært problem for flere har imidlertid vært mangel på privat areal, i fravær av å kunne bruke felles areal i samme grad som tidligere. Den opplevde verdien av å ha mer enn et minimum av boltreplass har steget, i den forstand at de som i mindre grad har adgang til det har savnet det i større grad enn tidligere.
Slik sett kan det argumenteres for at den ideelle nye bolig snarere vil være større enn mindre, med en planløsning som ivaretar individuelle behov for fysisk adskillelse. Boligen vil også kunne ønskes samlokalisert med arbeidssted, for å minimere uønsket transport. Til dette kan noe av svaret ligge i det enkelte eiendomsinvestorer har satset på i andre verdensdeler; boligkomplekser med dedikerte coworking-etasjer i samme bygg, eksklusivt for beboerne – der de forlokkende fortrinn ligger i superraskt Internett, nær sømløs forbindelse mellom arbeid og fritid samt et fravær av reisevei.
Til det andre spørsmålet synes det mindre åpenbart at etterspørselen post korona vil bli en videreføring av tidligere praksis, særlig for de investorer som har opplevd at egne leietakere har mistet mye av ordinær aktivitet. De mest arealeffektive coworking-konseptene, rettet mot freelancere og gründere, må ha følt på usikkerheten rundt egne kunders inntektsbortfall i kombinasjon med kort oppsigelsesfrist og manglende sikkerhetsstillelse. Ikke uventet vil derfor store ressurser bli brukt på å analysere hvilke bransjer og segmenter som viser seg å være mer koronavennlige, og tilsvarende hvilke som i liten grad tåler ny driftsstans.
For sistnevnte vil nye forretningsmodeller måtte utvikles til neste runde, som justerer nedsiden for aksjonærene. Eieren av en restaurant som kun går med overskudd deler av året, vil nå lete etter en utleiepartner som kan matche dette risikobildet – eksempelvis ved at det samme lokalet benyttes av en tredjepart til annet formål i de mindre lønnsomme delene av året. Gjort riktig, vil alle tre parter kunne tjene på en slik skreddersøm og deling av arealbruksinteresser.
Til det tredje spørsmålet kan vi oppleve to sentrale forventningsavklaringer fremover:
- Gårdeier krever at leietaker garanterer løpende for økonomiske reserver ved uforutsett driftsstans, som kommer i tillegg til sikkerhetsstillelse ved mislighold.
- Leietaker krever at gårdeier garanterer løpende for økonomiske reserver ved uforutsett driftsstans, som kan ramme leietakeren direkte eller indirekte.
Balansen i disse avklaringene kan føre til mer edruelige samtaler om utleie, der blikket løftes opp og over den normale seks måneders klausulen i leiekontrakter, som gir en minimumssikkerhet til gårdeier ved leietakers betalingsvansker. Det er ikke gitt at dette nivået lenger ansees som et tilstrekkelig minimum for alle gårdeiere post korona. Utleiers nedside er større enn midlertid reduksjon av leieinntekt, da en konkurs hos leietaker kan medføre at lokalet står uten inntekt i flere år.
Tilsvarende vil økt fokus på reserver kunne motivere enkelte leietakergrupper til å tenke grundig gjennom sin egen forretningsmodell, for å koronasikre nedsiden. Det vil i så fall gagne alle parter i det lange løp. Samtidig er det nødvendig at vi ikke skyller gründer- og oppstartsselskapene ut med badevannet, for det er disse som skal bygge morgendagens solide arbeidsplasser og leietakere.
Av Øystein Ringen-Vatnedalen, gründer og eier av Senter for eiendomsfag – eiendomsbransjens kompetansesenter siden 1997.