Eiendomsfagbloggen
Perspektiver på bærekraft
Heldige er de som har et tydelig mandat fra sine aksjonærer om å prioritere bærekraft i sine investeringer. Heldige i betydningen av at det ikke nødvendigvis er en selvfølge at så skjer, da det fremdeles eksisterer andre veivalg. Og heldige i betydningen av at dette skjer i en samfunnssetting der dette verdsettes – om enn ikke umiddelbart for verken bunnlinje eller aksjekurs så i alle fall i betydningen av å agere som en ansvarlig og langsiktig investor. Slikt går sjelden ubemerket hen, være seg blant partnere, banker, kunder, medarbeidere og øvrig talentsfære.
Selv om det berømmelige «first mover advantage» kan gi både fortjente og uforholdsmessige fordeler i form av synlighet, attraktivitet og posisjon, særlig relativt i forhold til de aktører som er tregest med å melde seg på banen, er det ikke friksjonsfritt å representere bærekraft. For eiendomsinvesteringer må et strategisk tankesett om å være bærekraftig integreres med både det operasjonelle og det finansielle for å lykkes:
- Bærekraft uten lønnsomhet er et stoppested mot fallitt for en sektor som er svært kapitalintensiv. Dette er den raske død for investeringer.
- Lønnsomhet uten bærekraft er et stoppested mot fallitt for en sektor som er svært talentintensiv. Dette er den sakte død for investeringer.
Et svært naturlig stoppested for attraktive eiendomsinvesteringer er at prosjektet skal gi avkastning både til aksjonærene, långivere, kundene og til samfunnet. Et godt eksempel i så måte er det prosjekt der:
- Aksjonærene får en rimelig avkastning på sin kapital, som gir fornyet interesse for å investere i vårt bebygde samfunn.
- Långiverne får bekreftet at en bærekraftvennlig nisjefinansiering fortjener større oppmerksomhet, og høyner kvalitetskravene som stilles overfor låntaker.
- Kundene får en kvalitet som er tilpasset deres investering over tid, og som bidrar til en god ramme rundt deres virksomhet.
- Samfunnet får tilbake mer fra prosjektet enn prosjektet tar fra samfunnet.
Om investeringsprosjektet i tillegg er av en slik karakter at tiltakshaver og kommunal planmyndighet kan dele på æren for et vellykket bidrag til lokalsamfunnet, må bærekraftperspektivet anses som styrket. Kampen om byens arealer er et samarbeidsprosjekt, der alle parter er tjent med å gi det beste av seg selv.
Først når det ovenstående er på plass, kan vi vie oss mer dedikert til bærekraftvennlige arbeidsprosesser, løsninger og produkter – som spisser totalavkastningen for alle aktørene. For å lykkes i en slik operasjonell tilnærming er vi som bransje avhengig av både entusiasme og ekspertise i en bestillerrolle som beveger seg noe vekk fra det tradisjonelle:
- Lederne må engasjere hele organisasjonen, og særlig driftspersonell – som besitter en nøkkelrolle som bestillere og kunnskapsforvaltere – til å prioritere tiltak der en kan, fremfor der lovverket sier at en må. Førstnevnte innebærer selvstendig tenkning, mens sistnevnte gjerne er et minimumskrav. Og minimumskrav bringer ingen bransje fremover.
- Bonussystemer for prosjektpersonell må forsterkes av et flersidig avkastningsmål, der bærekraft og lønnsomhet vektes klokt.
- Vi må tillate oss å heie på konkurrenter som satser på bærekraft, og bruke det som en effektfull motivator for å heve eget nivå. Det er tross alt ikke de seriøse og langsiktige konkurrentene du skal være bekymret for.
Avslutningsvis kan det bemerkes at den mest betydningsfulle faktoren i forhold til bestillerkompetanse allikevel kontrolleres av kundene, som kan velge bort tilbydere og produkter som de ikke tror på. Her har vi en lang vei å gå, muligens enda lenger enn den som deler av eiendomsbransjen har påbegynt. Men det viktigste må være at noen bestemmer seg for å ta fatt på veien, og ikke at vi alle gjør det samme eller samtidig.
Av Øystein Ringen-Vatnedalen, gründer og eier av Senter for eiendomsfag – eiendomsbransjens kompetansesenter siden 1997.
