Når rådgiverne utfordrer gårdeierne

Selv om det er lett å forstå at dette er det etterlatte inntrykk hos mang en gründer som har oppsøkt både langsiktige og kapitalsterke gårdeiere, for å fremvise et lovende produkt eller en tjeneste under oppbygging, bør en eventuell avvisning settes inn i følgende virkelighetsbilde:

• Eiendomsbransjen er omgitt av et hav av rådgivere og leverandører, som alle ønsker å ta en del av den kaka som for gårdeierne består av leieinntekter.
• Den jevne eiendomsorganisasjon har lav bemanning, sett i forhold til den kontantstrøm som årlig siver gjennom systemet. Alt annet enn kjernekompetanse, i praksis forstått som bestillerkompetanse, blir outsourcet til betrodde rådgivere.
• Mye av verdiskapningen relaterer seg til markedstankegangen rundt yield-nivåer, som for svært attraktive eiendommer kan innebære at en krone spart eller utsatt i kostnad kan gi flere titalls kroner i økt verdistigning.
• Egen kundekompetanse har tradisjonelt vært noe svak, da fokus har vært på transaksjon fremfor relasjon, hvilket kan gi uheldige utslag der hvor ei heller leietakerne er særlig opptatt av nytenking.

Kombinert bidrar disse fire faktorene til at enkelte gårdeiere kan la seg friste til å prioritere en ensidig forbedring av yield der alle andre faktorer holdes konstante, fremfor å risikere tap av en verdiøkning til fordel for en innsats som verken de selv eller leietakerne har etterspurt. I et slikt bilde kan selv utmerkede nyskapninger få en noe tøff konkurranse i å trenge gjennom i det usikkerhetsvakuumet som en slik tankegang genererer.

Inn fra sidelinjen får vi da de langsiktige rådgivningsmiljøer, som tidvis kan besitte vel så mye eiendomsforståelse som sine oppdragsgivere, og som har ett brennende ønske for sin fremtid: Å styrke egen posisjon som betrodd rådgiver, med et økende arsenal av tjenester og innsikt som gagner kunden – til tross for at denne muligens ikke forstår verdien av dette i dag.

Slik sett kan vi si at i den grad mindre deler av eiendomsbransjen fremdeles besitter en anelse svak kundekompetanse, er denne til gjengjeld sterkt økende hos dens rådgivere. Dette er årsaken til at nasjonale og internasjonale rådgivermiljøer aktivt støtter proptech-initiativ og kjøper opp mindre og mer innovative tjenesteleverandører – for å kunne bli den foretrukne rådgiver, som besitter om ikke alle svarene så i alle fall flere av spørsmålene.

Naturligvis finnes hederlige unntak, der gründere som virkelig forstår eiendomsbransjens verdiskapning evner å skape begeistring for en grad av innovasjon som taler direkte til bransjens ledere. Disse lederne er godt hjulpet av en ny generasjon prosjektmedarbeidere, som tar med seg en forventing til egen arbeidsgiver om at ting kan og bør gjøres mer innovativt – og finner glede i å tenke nytt om både kundereise og produktivitet på vegne av sine kunder.

En innovasjonskultur er noe som skapes over tid, og har mange likhetstrekk med det å bygge stolthet i det som egen organisasjon igangsetter og realiserer av eiendomsprosjekter. De fremste eiendomsorganisasjonene kan derfor lett gjenkjennes ved en kultur som forener disse to perspektivene. Motstykket kan enkelt oppsummeres nedenfor:

• Uten innovasjon blir handlingene repetitive over tid, og nye prosjekter blir kopier av tidligere prosjekter – men med fravær av dagens tidsånd.
• Uten stolthet får handlingene mindre verdi hos de som utfører dem, da sluttproduktet ikke påvirker prosjektmedarbeidernes yrkesbevissthet og selvfølelse.

Avslutningsvis kan vi derfor fortsette å heie på de rådgivermiljøer som jobber hardt for å se det større kunde- og tjenesteperspektivet på vegne av eiendomsorganisasjonene. Alle parter vil da få sin belønning, og den er verdt å vente på!

Av Øystein Ringen-Vatnedalen, gründer og eier av Senter for eiendomsfag – eiendomsbransjens kompetansesenter siden 1997.

Vis flere innlegg