Koronavirus som eksperimentell verdiskaper

Store deler av det globale investormarkedet uroer seg sterkt for ringvirkninger av koronavirusets geografiske fremmarsj. Myndigheter i deler av Asia stenger av hele byer, mens store og små bedrifter blir tvunget til å stenge ned fabrikker, butikker og kontorer – av frykt for å utsette egne ansatte og kunder for smittefare. I takt med at frykten brer om seg, svikter produksjonskapasitet samt forsyningslinjer mellom produsenter og forbrukere, som igjen truer både nasjonale og internasjonale økonomier. I all denne gruen ligger det samtidig en kime til kunnskap og læring, som kan vise seg å bli av like stor betydning for eiendomsinvestorer som for de deler av det øvrige næringsliv som blir utsatt for korona.

Dette henger sammen med at verdenssamfunnet nå er vitne til det som må kunne kalles verdens første storskala eksperimentering med hjemmekontor. Kunnskapsmedarbeidere i utsatte regioner instrueres til å holde seg hjemme, og å holde nødvendig kontakt med ledelse og kollegaer via digitale hjelpemidler fremfor fysisk nærhet. Samtidig opprettholdes og intensiveres alt av mulig produktivitet, for å berge det som måtte finnes av tilgjengelig lønnsomhet for bedriftene. Kombinasjonen av nød og kreativitet har historisk vist seg å være en kraftfull cocktail for nytenkning i næringslivet.

Frem til dette punktet i internasjonalt arbeidsliv er bruk av hjemmekontor vurdert som et supplement til ordinær kontordrift, hvor enkeltmedarbeidere gis en viss fleksibilitet i hvordan og hvor deler av arbeidet utføres. Dette kan inneha flere produktivitetsfordeler for både den enkelte medarbeider og for bedriften, og kan bidra til å gi arbeidsgiver et preg av modernitet og fleksibilitet – faktorer som verdsettes høyt i tidsånden blant kunnskapsmedarbeidere.

Samtidig har denne formen for hjemmekontor nær sagt alltid et element av valgfrihet som premiss. Du jobber hjemmefra fordi du kan, vil og av og til må (for å passe syke barn), men sjelden fordi det ikke finnes et annet alternativ. Det er det siste scenariet som nå utspiller seg, hvor valgfriheten elimineres i deler av Asia: Du jobber kun hjemmefra, for ikke å måtte omgås andre mennesker og derigjennom utsette deg selv og din familie for smittefare. Og det er den totale samfunnseffekten av dette som har betydelig påvirkning for hvordan deler av arbeidslivet alternativt kan organiseres fremover.

Den ovennevnte cocktailen av nød og kreativitet vil føre til at nye og forbedrede løsninger for digital samhandling søkes, med utgangspunkt i at hjemmekontoret er den primære arbeidsformen. Dette krever noe mer enn dagens situasjon, hvor enkelte arbeidsoppgaver som må utføres allikevel vil kunne vente til du er tilbake på hovedarbeidsplassen. Her vil åpenbart enkelte næringer og forretningssegmenter ha lettere for å omstille seg enn andre. Like fullt er problemstillingen tilnærmet universal, i alle fall for de som hittil er utsatt for korona.

En fremvekst av innovative samhandlingsformer som erstatter den tradisjonelle, fysiske arbeidsplassen som utgangspunkt for verdiskapning, vil åpenbart ha en effekt på eksisterende og nye eiendomsinvesteringer. Derfor er det verdt å lene seg mot det som skjer i Asia nå, for å følge utviklingen også med eiendoms- og investorøyne. Hvilke bransjer, bedrifter og gründere vil evne å skape et vesentlig nytt utgangspunkt for sin egen og andres produktivitet? Svarene har potensial til å utgjøre et paradigmeskifte for hvordan vi ser på vår egen organisasjon, våre kunder og de produkter som vi leverer til disse.

Av Øystein Ringen-Vatnedalen, gründer og eier av Senter for eiendomsfag – eiendomsbransjens kompetansesenter siden 1997.

Vis flere innlegg