I denne bloggen har vi tidligere fremhevet betydningen av å besitte inngående kunnskap om plan- og bygningslovens irrganger, som en forutsetning for å bedrive lønnsom eiendomshandel. Kun slik kan eiendomsverdier av en viss størrelse fremdrives, med en kontrollerbar grad av forutsigbarhet.
Koronaepidemien har fart brutalt med vår hjemlige hotellbransje, til tross for økt belegg gjennom sommeren. Den nære fremtiden for denne bransjen må fremstå som usikker for mange av dens store og små aktører, særlig finansielt – men også med en ikke ubetydelig fare for talentflukt. Behovet for nytenkning rundt hva en hotelleiendom er – eller kanskje vel så interessant hva det ikke er – vil derfor melde seg som tema i aktuelle styrerom og driftsmøter fremover.
Om eiendomsinvesteringer er din foretrukne forretningssyssel, er det ingen vei utenom enn å tilegne seg kompetanse om det lovmessige grunnlaget for arealbasert verdiskapning i Norge. Denne basisen omfattes hovedsakelig av plan- og bygningsloven, med tilhørende forskrifter. Som kunnskapsområde representerer dette en vesentlig del av enhver utbyggers bestillerkompetanse, og bør ikke tas lett på.
I den grad eiendomsorganisasjoner i privat sektor må nedbemanne midlertidig eller permanent som følge av koronakrisen, tar jeg til orde for at det samtidig bør oppstå et tilsvarende sug etter denne eiendomskompetansen på den andre siden av forhandlingsbordet, som i de store talls tilfeller er kommunal sektor. Samt bank- og finanssektoren.
En forskningsrapport som vi stadig vender tilbake til i egen undervisning, omhandler en større effektivitetsanalyse av byggeprosjekter, som ble utført av SINTEF Byggforsk i perioden 2000-2005. Ingen ny forskning, med andre ord, men en som rommer innsikt som fortjener å bli hentet frem og vurdert med jevne mellomrom.
I takt med at deler av samfunnet forsiktig gjenåpnes, etter måneder med fysisk, tilbuds- og forbruksmessig nedstengning, er det særlig tre investorrelaterte spørsmål som melder seg:
I kjølvannet av koronakrisen vil det være av stor interesse å studere hvordan aktivt lederskap kan utgjøre en kilde til overlevelse, inspirasjon og etterfølgelse – både for egen organisasjon og for en bredere krets av beslutningstakere i samfunnet. I denne krisen besitter ledere i eiendom en nøkkelrolle for hvordan øvrige deler av næringslivet skal kunne klare seg gjennom denne krevende tiden.
Majoriteten av nye reguleringsplaner er i dag initiert av private forslagsstillere, i stor grad representert ved kommersielle utbyggingsinteressenter. Denne formen for arealbasert verdiskapning handler i stor grad om å forutsi hvor markedene vil bevege seg i nær fremtid, i kombinasjon med egne forsøk på å lede deler av disse dit hvor egne investeringer befinner seg.
Begrenset i antall er de gårdeiere og leietakere som har sett for seg et tenkelig scenario der sistnevntes kunder totalt uteblir, slik vi nå ser både hjemme og internasjonalt. Majoriteten av gårdeiere beholder sine inntekter, samtidig som enkelte segmenter av leietakere mister alle sine, nærmest over natten – tilsynelatende uten utsikt til fast land i horisonten.
Lokal motstand mot utbyggingsprosjekter kommer ofte av ønsker fra deler av lokalsamfunnet om å bevare det eksisterende og unngå en endring av det som er kjent og trygt, fremfor å takke ja til det som måtte fremstå som nytt og ukjent. Av og til kan denne motstanden skyldes at den investor som foreslår utbyggingsplaner ikke er kjent for gode prosjekter eller rett og slett er en ukjent størrelse for lokalmiljøet. Å bli oppfattet som en fremmed, med til dels ukjente motiver, vil sjelden bidra til å øke andelen av positive tanker rundt en forslagsstillelse. Det er en naturlig reaksjon, og her rammes mange eiendomsinvestorer som opererer uten faste geografiske holdepunkt – hvor tillit må bygges over tid, overfor en engere krets av interessenter.
