Hva skjer med eiendom som aktivaklasse når eiendomsinvesteringer ikke lenger lett kan sammenlignes med investeringer i aksjer, obligasjoner og pengemarkeder? Spørsmålet blir aktualisert når de underliggende kravene til å investere profesjonelt i eiendom øker i slikt monn at sammenligningsgrunnlaget ikke lenger er like relevant. Dette scenariet er i ferd med å bli innført gjennom EUs taksonomi, som legger listen langt høyere for finansielle institusjoner i forhold til det investorer er vant til.
For de fleste bedriftsøkonomiske investeringer av en viss størrelse er det like naturlig som påkrevd at avgjørende beslutninger fattes med basis i en forsvarlig kalkyle. Kun slik kan bedriften sikre at både kostnader og inntekter samt fordeler og ulemper veies mot hverandre, slik at de valg som tas er bedriftsøkonomisk sunne. Det er heller ingen ulempe om disse er etterprøvbare, bl.a. av hensynet til å kunne lære av egne vurderinger i retrospekt.
Lover og regler som setter rammer for privat investeringskapital finnes det rikelig av, uten at det begrenser de seriøse eiendomsinvestorene fra å utøve sine mandat og roller. Tvert imot tjener deler av dette rammeverket til at stø kurs holdes for mange, i en hverdag som ofte byr på investeringsrelaterte fristelser som kan avvike fra den stien som allerede er gått opp.
Plan- og bygningsloven stiller krav til medvirkning i planprosesser, med mål om å involvere berørte parter og andre interessenter dithen at deres meninger blir hørt og kan bli hensyntatt i utformingen av vårt felles bebygde samfunn. Dette er en oppgave som stadig flere utbyggere tar på alvor og forholder seg aktivt til, fremfor å se på det som nok en byrde som motvillig må kvitteres ut. Det første tilnærmingen åpner for nye muligheter, mens den andre bidrar til å lukke mulighetsrommet.
For en eiendomsinvestor er det fullt mulig å forholde seg til både finansiell oppside og nedside samtidig, uavhengig av om du er risikoavers eller i den motsatte enden av skalaen. I den forbindelse er det naturlig å skjele til sammenhengen mellom risiko og avkastning. For en investor bør det være en tydelig korrelasjon mellom ønsket avkastning, i form av ditt avkastningskrav, og den risiko som kreves for at den aktuelle investeringen skal kunne kaste dette av seg.
Våre bysentra utgjør attraktive tumleplasser for investorer som søker tilfredsstillende avkastning for sine eiendomskjøp, vel vitende om at en søken mot byen også bærer med seg økt kompleksitet og risiko – samt et lite hav av konkurrenter.
Du vil ikke ha beveget deg mye innenfor egne eiendomsinvesteringer, med unntak av kurante investeringer innen boligutleie, før du ser behovet for spisskompetanse innenfor ett eller flere delfelt av din hverdag. I noen grad skyldes dette at eiendomssektoren opplever økt profesjonalisering, hvor særlig kravene som stilles til mer urbane investeringer øker i kompleksitet.
Som ekstern sensor i eiendomsutvikling møter jeg tidvis på student- og Masteroppgaver som utforsker tillitsforholdet mellom private utbyggere og kommunale planmyndigheter. Som i et hvert tillitsforhold er graden av gjensidig tiltro til hverandre ikke nødvendigvis en konstant faktor, men snarere et resultat av samhandling over tid – der tillit skapes gjennom å holde det en lover, og ikke love mer enn det en faktisk kan gjennomføre. Slik holder partene hverandre ansvarlige, og relasjonen kan justeres og forbedres underveis.
Med investorbrillene på er vi vant til at eiendomsinvesteringer representerer en form for sikkerhet som er pålitelig og kjent. Teknisk gode bygg, på gode lokasjoner, med solide leietakere, i velfungerende markeder, er faktorer som til sammen utgjør selve gullstandarden for en kresen investor som søker en trygg havn for sin kapitalplassering.
Det er liten tvil om at det er stor forskjell mellom de næringsaktører som forsvarer sin eksistensberettigelse ved å investere i fast eiendom. Og som i næringer flest finner vi også her et fargerikt mangfold av profiler og personligheter, med et betydelig innslag av skaperkraft og gründermentalitet.
